Corona made me do it

Den er rar den lille forskjellen mellom å vite og å kjenne noe.  Den ene er abstrakt og kanskje sann.  Den andre er bor i kroppen og trommer, krevende, fra innsiden av huden din.    Det var en dag da jeg ikke lenger bare visste at det er en kjent sak at folk som er i ferd med å drukne griper til dem som er rundt seg og trykker dem ned. Det er en del av panikken når du ikke lenger klarer å holde deg rolig.  Det var en mørk dag i pandemien da jeg kjente kjente det i kroppen. Desperasjonen etter det raknede livet som har vokst seg litt større hver av de siste 370 dagene. Tomheten som fyller hver centimeter av kroppen min.  Lyden av et støvkorn som faller i leiligheten. Man blir nærsynt av å ikke kunne ha planer for framtiden. Jeg hadde ikke vært nær et annet menneske på 70 dager, hvis du ikke teller den gangen jeg hadde glemt handlepose og hånden til damen på kiwi kom nær min, når hun gav meg posen. Jeg tenkte på det øyeblikket i tre dager.  Det var en da...

 Apatien har oss i sitt jerngrep.  Relasjonene blir flatere og flatere. Fjernere og fjernere.  Den ensomme kroppen som ikke får klemme noen blir bare tristere og tristere.  Jeg drømmer om å bade. Å senke hele kroppen i en taktil opplevelse. Noe som minner om å bli tatt på. Jeg vil bli omsluttet av vannet. Kjenne strømmene og trykket fra å dykke under.  Men alt er stengt og jeg har ingen. Alt er stengt og jeg har ingen.

Jeg vet ikke helt når det kom. Når jeg begynte å merke at livet føles så meningsløst?  Stadig oftere boblet følelsen opp og ble til ord inne i hodet, og en dag dryppet de ned i munnen og kom ut. Det føles ikke som å leve lenger, det føles som vi bare eksisterer. Jeg eksisterer fra soverommet og til koronapulten min i stua. Så når dagen er over flytter jeg meg fra pulten og 2 meter til sofaen.  Så går jeg turer. Ikke lenger fordi det er godt å komme seg ut, eller fordi det er deilig med litt natur og frisk luft. Ikke fordi det er deilig å bo så nær marka. Det er det eneste andre å gjøre enn å se nok en episode av nok en meningsløst tv serie. Jeg går tur slik at jeg får sove om natten.  Hodet er konstant tomt. Livet står stille. Kroppen som er vant til å frakte meg rundt på eventyr trenger å bevege seg, og late som. Det tomme livet og det tomme hodet lar meg ikke sove lenger. Lar meg ikke slippe.  Livet står stille og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg har ald...

  Det sitter i kroppen og ikke lenger i hodet.  Hodet rasjonaliserer og forteller meg at dette vil bli bedre. Men kropp og hodet er et tog som, i beste tegneseriestil, blitt splittet i en sporveksel. Jeg ser kroppen rase av gårde der borte på et parallelt spor. Jeg roper til den at det kommer til å gå fint det her. Vi kommer til å få en vaksine en gang. En dag kan jeg gi noen en klem igjen. En dag kommer det til å ha gått en hel uke uten at jeg gråte meg i søvn. Eller uten å gråte meg i skjul gjennom dagen.  Jeg ser bort på det andre togsettet. Kroppen rister og er kvalm. Følelsen av et stramt belt rundt halsen er blitt konstant. Den kvelende følelsen av ingen framtid, ingen dag som ar annerledes enn denne. Umulig og ta et steg videre i liv. Ingenting å planlegge for. Ingen å planlegge med. Uoverskuelig alene. Utgrunnelig ensom. Jeg får ikke puste.

 Jeg er så sint på deg. Jeg er så sint at jeg dirrer og rister. Jeg krangler med deg i hodet mitt. Skjeller deg ut. Roper alt jeg makter om hva for en råtten venn du er. Spissformulerer den ene sylskarpe setningen etter den andre. Nøye utvalgte ord med en eneste hensikt. Jeg vil at du skal vite hvor liten og ufyselig du er. Hvor ryggradløs og pinlig veik og svak du er.  Jeg vil at du skal vite at jeg kjenner deg godt nok til å vite om hvordan du skuler sannheten i selvbedraget ditt. Jeg vet hvordan du har endret denne historien i hodet ditt. Slik at du ikke må tåle sannheten. Mitt kaldeste blikk drypper av forakt når jeg forteller deg at jeg vet så alt for godt hvorfor du har så få venner. Det har ingenting med å være introvert å gjøre. Folk vil ikke være venner med noen som er så elendig på det som deg. Du lager lange labyrinter i hodet ditt for å vri deg unna av virkeligheter du ikke liker. Samtidig som du mener at alle andre ikke tåler ærlige samtaler. Alle mine mest ...

  Hei, Hvordan går det med deg? … Du var i ferd med å si bra ikke sant? Men det går jo ikke bra med deg, eller meg, eller noen du kjenner? Hver eneste uke tror jeg ikke at jeg greier en uke til. Tror jeg at jeg skal implodere av sorg. Implodere av tomhet og ensomhet. Rakne av å bare eksistere og ikke leve. Det sitter i kroppen nå. Hodet mitt forteller meg at jeg er så glad jeg ikke bor i USA, eller hvilket som helst annet land der de har mindre transparens, mindre kontroll eller mindre tilgang på helsetjenester. Steder uten et velferdssystem.   At det er en trøst i det. Men det er ikke hodet eller rasjonalisering som er problemet lenger. Det er ikke kjedsomhet eller Netflix. Sorgen har flyttet inn i kroppen min. Sorg og ensomhet. Det kom en dag da jeg begynte å gråte. En vond hulkende gråt som begynner i magen og snirkler seg opp langs pusterøret. Den klemmer til slik at halsen er føles så tykk at jeg lurer på om jeg må ta en korona test til. Så rakner jeg. Litt mer...