Livet uten horisont

Jeg vet ikke helt når det kom. Når jeg begynte å merke at livet føles så meningsløst? 

Stadig oftere boblet følelsen opp og ble til ord inne i hodet, og en dag dryppet de ned i munnen og kom ut. Det føles ikke som å leve lenger, det føles som vi bare eksisterer. Jeg eksisterer fra soverommet og til koronapulten min i stua. Så når dagen er over flytter jeg meg fra pulten og 2 meter til sofaen. 

Så går jeg turer. Ikke lenger fordi det er godt å komme seg ut, eller fordi det er deilig med litt natur og frisk luft. Ikke fordi det er deilig å bo så nær marka. Det er det eneste andre å gjøre enn å se nok en episode av nok en meningsløst tv serie. Jeg går tur slik at jeg får sove om natten. 

Hodet er konstant tomt. Livet står stille. Kroppen som er vant til å frakte meg rundt på eventyr trenger å bevege seg, og late som. Det tomme livet og det tomme hodet lar meg ikke sove lenger. Lar meg ikke slippe. 

Livet står stille og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg har aldri følt meg så maktesløs. så meningsløs og uten horisont.

Å leve i nuet skal være bra sier folk. Men et liv uten planer for fremtiden føles som å være en båt som driver på havet i tåke. 

Jeg drømmer om en stjerneklar natt og et peilepunkt. 

Jeg drømmer om et anker og et seil. 

Jeg prøver å huske at livet var et eventyr jeg skrev hver dag, og hverdagen var et nytt påskeegg hver morgen.