Den ensomme kroppen

 Apatien har oss i sitt jerngrep. 

Relasjonene blir flatere og flatere. Fjernere og fjernere. 

Den ensomme kroppen som ikke får klemme noen blir bare tristere og tristere. 

Jeg drømmer om å bade. Å senke hele kroppen i en taktil opplevelse. Noe som minner om å bli tatt på. Jeg vil bli omsluttet av vannet. Kjenne strømmene og trykket fra å dykke under. 

Men alt er stengt og jeg har ingen.

Alt er stengt og jeg har ingen.

Comments

Post a Comment

Popular posts from this blog

Ding Dong

Tenk deg at du sitter i sofaen din og koser deg med noe digg. Du ser på en film du liker. Du er pakket inn i masse ulltepper, er varm og god og godt fornøyd med deg selv.  Og så ringer det på døra.. Den følelsen som kommer når du ikke kan for ditt bare liv skjønne at noen skal plage deg nå? Den følelsen? Den fikk jeg i dag.  Jeg hadde gledet meg til å gå tur i skogen på årets første sommerdag. Jeg hadde pakket sekken i lunsjen. gjort unna ærender etter jobb. Trasket oppover lia med lite planer og sekken full av muligheter.  Jeg kom opp på glassberget, på vestsida av Årvollåsen, og det var herlig stille med utsikt over hele fjorden, Fornebu og helt til Kjekstadmarka. Byen badet i deilig sommerlys og de annonserte gradene kom, alle 23. Jeg hekta meg opp i hengekøya og koste meg med lydbok og kvikklunsj og varme solstråler gjennom furutoppene.   Av alle dager, og av alle ting så var dèt øyeblikket det ringte på. Jeg rakk ikke gå til gangen engang, døra slo opp og e...
Read more

Puste 26.2

  Det sitter i kroppen og ikke lenger i hodet.  Hodet rasjonaliserer og forteller meg at dette vil bli bedre. Men kropp og hodet er et tog som, i beste tegneseriestil, blitt splittet i en sporveksel. Jeg ser kroppen rase av gårde der borte på et parallelt spor. Jeg roper til den at det kommer til å gå fint det her. Vi kommer til å få en vaksine en gang. En dag kan jeg gi noen en klem igjen. En dag kommer det til å ha gått en hel uke uten at jeg gråte meg i søvn. Eller uten å gråte meg i skjul gjennom dagen.  Jeg ser bort på det andre togsettet. Kroppen rister og er kvalm. Følelsen av et stramt belt rundt halsen er blitt konstant. Den kvelende følelsen av ingen framtid, ingen dag som ar annerledes enn denne. Umulig og ta et steg videre i liv. Ingenting å planlegge for. Ingen å planlegge med. Uoverskuelig alene. Utgrunnelig ensom. Jeg får ikke puste.
Read more