Ding Dong

Tenk deg at du sitter i sofaen din og koser deg med noe digg. Du ser på en film du liker. Du er pakket inn i masse ulltepper, er varm og god og godt fornøyd med deg selv.  Og så ringer det på døra.. Den følelsen som kommer når du ikke kan for ditt bare liv skjønne at noen skal plage deg nå? Den følelsen? Den fikk jeg i dag. 

Jeg hadde gledet meg til å gå tur i skogen på årets første sommerdag. Jeg hadde pakket sekken i lunsjen. gjort unna ærender etter jobb. Trasket oppover lia med lite planer og sekken full av muligheter. 

Jeg kom opp på glassberget, på vestsida av Årvollåsen, og det var herlig stille med utsikt over hele fjorden, Fornebu og helt til Kjekstadmarka. Byen badet i deilig sommerlys og de annonserte gradene kom, alle 23. Jeg hekta meg opp i hengekøya og koste meg med lydbok og kvikklunsj og varme solstråler gjennom furutoppene.  

Av alle dager, og av alle ting så var dèt øyeblikket det ringte på. Jeg rakk ikke gå til gangen engang, døra slo opp og ensomheten kræsja inn i hodet mitt. Jeg ble så paff. Det har gått så bra så lenge nå. 

Det har gått så bra. Den vonde følelsen har ikke vært her på sikkert 2-3 mnd. Men så plutselig sto den der og det eneste jeg kjente var at jeg var uutgrunnelig urokkelig og uforandelig ensom. Alle er opptatt. Alle har valgt. Jeg er ikke på noens liste. Budskapet gjallet i kroppen min som rådhusklokker. 

Jeg lå der i køya og kjente på tomheten. Prøvde å kjøptslå med den og forklare den at den hadde feil. Jeg er på masse lister. Jeg ble valgt i går, jeg er valgt i morgen, og i dag er det mitt valg å være her. Men klokkene fortsatte å skralle, og følelsen bare skapte seg. Mentos i pepsi. 

Det hadde begynt å komme flere folk. Det var en venninnegjeng litt lenger bort som hadde forsynt seg godt av halvkald rosè. Lyden fra kjærstepar og vennepar´s mumlende samtale og hjertevarm latter lå som drysset utover berget. Det luktet varme furutrær og løfte om varme sommernetter. Knitring i primusmat og lyden av ølbokser som slapp ned skulderne. I alt dette ville min hjerne dusje meg med kalde ensomme vinterdager.

Jeg sitter ikke i hengekøya lenger. Jeg sitter i sofaen hjemme og prøver å reflektere og forstå hva som skjedde i dag. Jeg lå der en stund for å prøve å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Konkluderte med at jeg er fryktelig lei av å prøve å campe alene. Det er noe annet når det er etapper på vei til et mål. Jeg får ikke roen på disse nær-tur-overnattingene alene. Mens jeg lå der i hengekøya kom det en vennegjeng og satte opp camp like ved. Kvinne1 utrykte stor beundring for at Gutt1 hadde sovet i telt alene. Gutt1 fortalte at han syns det var deilig og bevise for seg selv at han kunne gjøre noe alene. Kvinne1 syntes at hele alene konseptet var så abstrakt. Jeg lå der og tenkte på hvor mange ganger jeg sikkert har sagt noe like idiotisk, der noen -noen få meter unna, har lyst til å skrike til meg at jeg må være en blåst, fantasiløs mehe. 

Dette er det jeg tror skjedde i dag:

• Ikke noe er mer ensomt enn å se mange andre som har venner og kjærster som liker å gjøre ting jeg liker - men gjør alene fordi ingen andre liker det. 
• I dag hadde jeg behov for validering fra Trønder-jeg-har-avtalt-å-være-nærkontakt-med. Men han er i Trønderlag på guttetur og forståelig nok opptatt og distrahert. Helt veldig forståelig. Hater det. 
• Jmft. forrige punkt. Jeg er blottet for tålmodighet. Hvor lange kan to uker være? 1,2 milioner sekunder
• Jeg har også eggløsning og antageligvis en hormonell sving på grunn av det. Hadde vært fint med med seratonin sånn ca nå.  
• Tur er gøy - tur er endorfin-high, camp er ikke det. Jeg trengte tur i dag. Burde ikke ha stoppet. Fra nå av skal jeg slutte å prøve å campe alene. 

Jeg ble så overrasket fordi jeg trodde jeg var ferdig med korona-traumet mitt. Jeg må nok akseptere og forvente at slike tilbakefall vil skje med meg og folk jeg er glad i. Vi har sår. Vi har arr. Vi må få finne en måte leve i det nye livet, og feile framover på stien.

Nå skal jeg se noe fjas og spise popcorn.