Puste 26.2

 

Det sitter i kroppen og ikke lenger i hodet. 

Hodet rasjonaliserer og forteller meg at dette vil bli bedre. Men kropp og hodet er et tog som, i beste tegneseriestil, blitt splittet i en sporveksel. Jeg ser kroppen rase av gårde der borte på et parallelt spor. Jeg roper til den at det kommer til å gå fint det her. Vi kommer til å få en vaksine en gang. En dag kan jeg gi noen en klem igjen. En dag kommer det til å ha gått en hel uke uten at jeg gråte meg i søvn. Eller uten å gråte meg i skjul gjennom dagen. 

Jeg ser bort på det andre togsettet. Kroppen rister og er kvalm. Følelsen av et stramt belt rundt halsen er blitt konstant. Den kvelende følelsen av ingen framtid, ingen dag som ar annerledes enn denne. Umulig og ta et steg videre i liv. Ingenting å planlegge for. Ingen å planlegge med.

Uoverskuelig alene. Utgrunnelig ensom.

Jeg får ikke puste.