Sint 23.2

 Jeg er så sint på deg.

Jeg er så sint at jeg dirrer og rister.

Jeg krangler med deg i hodet mitt. Skjeller deg ut. Roper alt jeg makter om hva for en råtten venn du er. Spissformulerer den ene sylskarpe setningen etter den andre. Nøye utvalgte ord med en eneste hensikt. Jeg vil at du skal vite hvor liten og ufyselig du er. Hvor ryggradløs og pinlig veik og svak du er.  Jeg vil at du skal vite at jeg kjenner deg godt nok til å vite om hvordan du skuler sannheten i selvbedraget ditt. Jeg vet hvordan du har endret denne historien i hodet ditt. Slik at du ikke må tåle sannheten. Mitt kaldeste blikk drypper av forakt når jeg forteller deg at jeg vet så alt for godt hvorfor du har så få venner. Det har ingenting med å være introvert å gjøre. Folk vil ikke være venner med noen som er så elendig på det som deg. Du lager lange labyrinter i hodet ditt for å vri deg unna av virkeligheter du ikke liker. Samtidig som du mener at alle andre ikke tåler ærlige samtaler.

Alle mine mest velformulerte setninger har bare et formål. De skal filetere og finhakke.

Men det blir ikke broer av slikt.

I en drømmeverden helst vil jeg at du skal forstå. Din oppførsel gjør så vondt. Jeg vil at du skal forstå slik at du kan endre deg. Slik at jeg kan tørre å være vennen din igjen. Slik at jeg kan tørre å være meg igjen.

Kanskje jeg kan fantasere om det i stedet. En samtale om forsoning. Der jeg forteller at det gjør så forferdelig vondt at du sluttet å ta kontakt. At når du dumpet meg som nærkontakt sto jeg alene igjen. At du lot meg stå alene igjen og bare latet som om det ikke angikk deg i det hele tatt. At det er helt meningsløst at du skal tøffe deg for meg. At aller mest er jeg såret fordi du velger å høre på noia-stemmene i hodet ditt framfor å spørre meg om det faktisk stemmer. Du kunne bare ringt, vært ærlig. Jeg hadde faktisk forstått. Så ville du fortalt meg at du ikke visste hva du skulle si og at alt bare raknet og føltes overveldende. 

Jeg er så forferdelig sint fordi du ikke er ærlig med meg. Og jeg vet at du vet at jeg vet det.

Comments

Post a Comment

Popular posts from this blog

Ding Dong

Tenk deg at du sitter i sofaen din og koser deg med noe digg. Du ser på en film du liker. Du er pakket inn i masse ulltepper, er varm og god og godt fornøyd med deg selv.  Og så ringer det på døra.. Den følelsen som kommer når du ikke kan for ditt bare liv skjønne at noen skal plage deg nå? Den følelsen? Den fikk jeg i dag.  Jeg hadde gledet meg til å gå tur i skogen på årets første sommerdag. Jeg hadde pakket sekken i lunsjen. gjort unna ærender etter jobb. Trasket oppover lia med lite planer og sekken full av muligheter.  Jeg kom opp på glassberget, på vestsida av Årvollåsen, og det var herlig stille med utsikt over hele fjorden, Fornebu og helt til Kjekstadmarka. Byen badet i deilig sommerlys og de annonserte gradene kom, alle 23. Jeg hekta meg opp i hengekøya og koste meg med lydbok og kvikklunsj og varme solstråler gjennom furutoppene.   Av alle dager, og av alle ting så var dèt øyeblikket det ringte på. Jeg rakk ikke gå til gangen engang, døra slo opp og e...
Read more

Puste 26.2

  Det sitter i kroppen og ikke lenger i hodet.  Hodet rasjonaliserer og forteller meg at dette vil bli bedre. Men kropp og hodet er et tog som, i beste tegneseriestil, blitt splittet i en sporveksel. Jeg ser kroppen rase av gårde der borte på et parallelt spor. Jeg roper til den at det kommer til å gå fint det her. Vi kommer til å få en vaksine en gang. En dag kan jeg gi noen en klem igjen. En dag kommer det til å ha gått en hel uke uten at jeg gråte meg i søvn. Eller uten å gråte meg i skjul gjennom dagen.  Jeg ser bort på det andre togsettet. Kroppen rister og er kvalm. Følelsen av et stramt belt rundt halsen er blitt konstant. Den kvelende følelsen av ingen framtid, ingen dag som ar annerledes enn denne. Umulig og ta et steg videre i liv. Ingenting å planlegge for. Ingen å planlegge med. Uoverskuelig alene. Utgrunnelig ensom. Jeg får ikke puste.
Read more

Den ensomme kroppen

 Apatien har oss i sitt jerngrep.  Relasjonene blir flatere og flatere. Fjernere og fjernere.  Den ensomme kroppen som ikke får klemme noen blir bare tristere og tristere.  Jeg drømmer om å bade. Å senke hele kroppen i en taktil opplevelse. Noe som minner om å bli tatt på. Jeg vil bli omsluttet av vannet. Kjenne strømmene og trykket fra å dykke under.  Men alt er stengt og jeg har ingen. Alt er stengt og jeg har ingen.
Read more