Alene 13.2

 

Hei,

Hvordan går det med deg?

…

Du var i ferd med å si bra ikke sant?

Men det går jo ikke bra med deg, eller meg, eller noen du kjenner?

Hver eneste uke tror jeg ikke at jeg greier en uke til. Tror jeg at jeg skal implodere av sorg. Implodere av tomhet og ensomhet. Rakne av å bare eksistere og ikke leve. Det sitter i kroppen nå. Hodet mitt forteller meg at jeg er så glad jeg ikke bor i USA, eller hvilket som helst annet land der de har mindre transparens, mindre kontroll eller mindre tilgang på helsetjenester. Steder uten et velferdssystem.  At det er en trøst i det. Men det er ikke hodet eller rasjonalisering som er problemet lenger. Det er ikke kjedsomhet eller Netflix. Sorgen har flyttet inn i kroppen min. Sorg og ensomhet. Det kom en dag da jeg begynte å gråte. En vond hulkende gråt som begynner i magen og snirkler seg opp langs pusterøret. Den klemmer til slik at halsen er føles så tykk at jeg lurer på om jeg må ta en korona test til. Så rakner jeg. Litt mer hver dag.

Jeg tror jeg den begynte en gang før jul. Nå er den blitt en følgesvenn som dukker opp daglig. Da jeg fikk et smil av en fremmed i skiløypa sist lørdag, rant tårene i 11 kilometer til. Når jeg våkner. Elter brøddeig. Bretter klær. Går tur.  Lager lunsj. Ingen ser at du gråter i teamsmøte hvis du gjør det riktig. Hvis du blir ekstra flink klarer du å bare la tårene trille sakte slik at ingen legger merke til dem. Er det ekstra ille kan du trekke stolen din litt lenger unna kamera, eller si at du har dårlig nett i dag og må skru av kamra. Jeg har hatt hjemmekontor i 11 mnd nå.

Vi har alle stått der, i gymtimen, når lagene skal velges. Å stå igjen til slutten var ikke veldig gøy. Litt samme stemning som på en nattklubb i tyve-årene og du ser vennen din kline med noen de flørtet med, og nå stenger de snart og du vil også kline? Du kaster blikk rundt deg, men folk er på vei mot garderoben og lyset dimmes på..

I flere måneder har vi levd i et samfunn der har gjort det så smertefullt tydelig for oss som ikke er på noe håndballag, eller som tok med noen hjem fra nattklubben. Jeg vet vi er mange som sitter på benken alene. Jeg vet vi er mange som ikke ble valgt av noen når vi skulle redusere hele verden til 5 nærkontakter. Og så fra 5 til 3. Institusjonalisert utenforskap. Jeg mistet også min nærkontakt da. Å bli stukket av en tegnegnestift gir ikke varige men, men hva om alle stikker deg daglig med sin lille tegnestift? Da lager tegnestifter store kjøttsår.

Kanskje vi er alle vaksinert til sommeren? Kanskje er vi alle vaksinert til vinteren? Detaljene flyter, og jeg har sluttet å følge med på pressekonferanser og lese nye restriksjoner. Jeg har ikke lenger noen igjen å velge så det betyr ikke lenger noe. En ting jeg vet er at den verden vi en dag skal tre inn, med klemmer og fulle fotballag, vil ikke se ut som den vi forlot. For mange relasjoner er for dypt skadet av avisning til å noensinne kunne bli som før. Vi vet akkurat hvem som konsistent ikke velger oss.

Jeg prøver og tilgi meg selv. Jeg vet at jeg ikke var så bitter, sår og liten for et år siden. Jeg prøver å tilgi mine venner, som har det like vondt som meg og jeg aksepterer at ingen av oss håndterer denne apokalypsen likt. Mange sliter med apati, og koronademens er blitt et etablert begrep. Jeg prøver å akseptere at hverdagen er like umulig for oss alle og at det på en absurd måte ikke en gang er personlig å bli stående igjen alene langs benken med alle tegnestiftene.  Det angår jo bare meg? Det er vondt å ikke være viktigst for noen som helst, i hele verden.